Jeg har en venninne som har noen få barndomshistorier hun fremdeles forteller mens hun griner av latter. Egentlig burde hun fortalt dette, hun klarer det så mye bedre. Og så synes nok hun det er mer morsomt enn det jeg gjør. Naturlig nok.
Vi var 14 år, og dro fra
Arendal til
Åseral på hyttetur med klassen. Potensielt hyggelig skoleuke, med unntak av et par saker: Jeg var skrekkelig premenstruell – og husk, tenåring attpåtil. Og min bestefar kom på sykehus uken før. Generelt var jeg altså litt ustabil. Dessuten handlet dette om snø. Jeg hadde aldri vært overbegeistret for snø utenfor sesong. Sesong var fra ca 1 uke før jul og frem til første nyttårsdag.
Første dagen vi skulle gå på langrennski var det grått og tåkete. Vi fikk beskjed om at vi skulle ta skiheisen opp og gå fra toppen og innover. Jeg delte skiheis med en jente som var en halvmeter kortere enn meg - vi kjørte 10 meter med T-heisen, så falt vi av. Første gangen. Så satt vi oss på heisen igjen, og jeg klamret meg til stangen jeg kunne holde i. Dette så ut til å gå bra. Helt til vi kom halvveis, og jeg plutselig skled nedover stangen jeg satt på! Jeg ser til venstre, og der ser jeg min skolevenninne allerede på bakken. Jeg fulgte ganske raskt etter, og kjente hvor kald og våt snøen var.
Vi var allerede halvveis oppe, så vi fant ut vi fikk
gå opp istedenfor. På veien ble vi forbikjørt av mange par som var like høye og fint klarte å kjøre heisen. Hele veien opp. Vi gikk, vi svettet, vi peste. Det begynte å regne. Vi skled og falt, vi ble ertet av halve klassen. Vel oppe var jeg svett, sliten, men glad for å se klassen igjen. Helt til ropene kom mot oss: VI SKAL NED IGJEN; DET REGNER!
Her kommer jeg til et av mine mindre stolte øyeblikk. Jeg har fått en god oppdragelse. Jeg oppfører meg vanligvis noenlunde skikkelig. Men denne dagen skrek jeg ord jeg ikke vil gjenta til læreren. Sint var jeg, og kald og varm i en fin kombinasjon. Falle av heis, bli sliten og svett, og ydmyket foran klassen, for ingenting!!! Min ulyst rundt en langrennstur i regnvær var irrelevant, her hadde jeg slitt meg opp bakken for bare å måtte renne ned igjen!
Så var det ikke heller like enkelt å komme seg ned. Jeg var vel en smule opprørt, tenker jeg, for alle mine evner til å svinge og sette ned farten på normalt vis var forduftet. Jeg krasjet i en busk, og det gjorde usedvanlig vondt med bittesmå barnåler mot kalde, våte kinn. Velmenende venninner var på vei bort for å hjelpe da jeg freste så høyt at jeg skremte dem vekk. Jeg så dem ikke før jeg var helt nede ved hytta.
Da hadde de rukket å koke kakao, de tok i mot mine våte klær, fant tørre sokker til meg, og satte meg foran en tent ovn med en kopp kakao i handa og gjorde sitt beste for å redde dagen. Det er klart de har all rett på å fortelle historien om og om igjen i festlig lag. Og jeg blir for evig minnet om min eneste tur til Åseral. Turen da mine verste sider kom frem. Og de beste fra mine venninners side.
Fortjener jeg en sjanse til, Åseral?
NB: Det finnes ingen bilder av denne uken i mitt liv. Hadde det fantes, hadde jeg destruert dem. Men bildene i mitt hode forsvinner ikke - før jeg eventuelt lager nye og bedre, som kanskje inkluderer en venninne og våre familier sammen på tur til Åseral.
Til søndag er det første søndag i advent, og med det kommer tradisjonell tenning av julegran, åpning av julegater, besøk på juleutstillinger og enkel pynt i hvert et hjem med lys i vinduene. I Åmli har de et morsomt vri – der har de tenning av julefuru istedenfor gran! Dette er et tradisjonsrikt julearrangement i bygda, og butikkene holder åpent fra klokken 14 og utover ettermiddagen. Fakkeltoget til kirken er stemningsfullt å delta i, og nisseorkesteret og rebusløpet gleder både voksne og barn. 
